Murbier (hovedsakelig arter i slekten Osmia, f.eks. Osmia bicornis) er solitære, ville bier som bygger reir i små hulrom, gjerne i murverk, gamle treverk, hul stein eller spesiallagde insektshotell. De er fredelige og spiller en viktig rolle som pollinatorer i både hager og natur. Selv om de noen ganger bygger reir nær boliger, utgjør de ingen fare for mennesker. I denne artikkelen ser vi nærmere på hvordan du identifiserer murbier, hvor de trives, hvordan du oppdager dem, deres livssyklus og hvordan du håndterer dem på en trygg og miljøvennlig måte.
Hvordan ser en murbie ut?
Murbier er vanligvis 8–14 mm lange, kompakte og tett hårete. De kan ha metallisk grønn, kobberrød eller svart farge, avhengig av art. Hunnene bærer ofte pollen på undersiden av bakkroppen i stedet for på bakbeina som hos honningbier. Murbier har et lavt, summende lydmønster og flyr ofte langsomt og målrettet mellom blomster og reiråpninger. De er helt ufarlige og stikker kun hvis de presses hardt – og da svært sjelden.
Hvor lever murbier i Norge?
Murbier finnes i store deler av Sør-Norge og Trøndelag, og trives spesielt godt i varme, tørre og blomsterike miljøer. De lager reir i eksisterende hulrom, som sprekker i murverk, gamle vinduskarmer, hul stein, hule stilker, bambusrør eller ferdiglagde insektshotell. Byhager, landlige områder, kirkegårder og gamle gårdsbygninger er ofte gode leveområder for murbier. De foretrekker solvendte og tørre overflater nær blomstrende planter.
Hvordan oppdager man et murbiereir?
Et murbiereir kan oppdages ved:
- Jevn flyaktivitet til og fra små hull i vegger, mur eller insektshotell
- Hull som er forseglet med leire, sand eller plantefibre
- Hunnbier som bærer pollen inn i hulrom og forsvinner i korte perioder
- Synlig aktivitet i april, mai og begynnelsen av juni – ofte kun i noen få uker
Hver hunn lager sitt eget reir, og murbier lever ikke i samfunn som honningbier eller veps.
Hva er murbiens livssyklus?
Murbier har én generasjon per år. På våren våkner de voksne biene fra overvintring og parer seg. Hunnen finner så et hulrom, hvor hun bygger flere små celler i rekke. I hver celle legger hun ett egg sammen med en blanding av pollen og nektar. Hun forsegler cellen med leire eller annet materiale. Larven utvikler seg gjennom sommeren, forpupper seg og overvintrer i reiret. Neste vår klekkes en ny voksen bie.
Hvordan unngår man murbier?
Murbier er ufarlige og bør helst få være i fred. Ønsker du likevel å redusere aktivitet nær inngangspartier eller oppholdssteder, kan du:
- Tette gamle hull og sprekker i murverk og treverk om høsten
- Flytte insektshotell bort fra dører, vinduer og sitteplasser
- Unngå å la materialer med mange små hull (som ubehandlet tre eller porøs stein) stå i direkte sollys nær boligen
- Vedlikeholde fuger, lister og overflater som kan tilby reirplasser
Alternativt kan du gjøre hagen mer bievennlig lenger unna huset og «lede» aktiviteten dit.
Hvordan bekjemper man murbier?
Murbier bør ikke bekjempes med gift eller kjemikalier – de er viktige og ofte rødlistede pollinatorer. Hvis de skaper bekymring:
- Vent til aktiviteten opphører – de er kun aktive i 4–6 uker tidlig på våren
- Flytt eventuelle insektshotell til en annen del av hagen
- Tett reiråpninger etter sesongen, når du er sikker på at biene ikke lenger er aktive
- Kontakt biolog eller naturforvalter ved spesielle behov, f.eks. i fredede bygninger eller institusjoner
Unngå å bruke insektmiddel – det kan skade ikke bare murbier, men også humler, sommerfugler og andre nyttige arter.
Hvor i Norge er murbier mest vanlig?
Murbier finnes særlig i Sørøst-Norge, Agder, Trøndelag og langs kysten opp til Nordland. De trives i områder med god tilgang på blomster og tørre, varme flater for reirbygging. Bymiljøer med gamle hus, landsbygda med hagebruk og blomsterenger, samt hager med insektshotell og frukttrær er typiske habitater. Osmia bicornis og Osmia leaiana er blant de mest vanlige artene i Norge, og ses typisk fra april til tidlig juni.