Skogsmår (Martes martes) er et nattaktivt og sky rovdyr i mårfamilien. Den lever i skogkledde områder over store deler av Norge og spiller en viktig rolle i økosystemet ved å holde bestandene av smågnagere og fugl i balanse. Skogsmåren holder seg vanligvis unna mennesker, men kan i sjeldne tilfeller gjøre skade på hønsehold eller fuglekasser. I denne artikkelen ser vi på hvordan skogsmår identifiseres, hvor og når den opptrer, og hvordan man oppdager og forebygger uønsket aktivitet.
Hvordan ser en skogsmår ut?
Skogsmåren har en slank kropp, mørkebrun pels, spisse ører og en tydelig gul eller oransje strupeflekk. Den måler 40–55 cm i kroppslengde, og halen er 20–25 cm lang og buskete. Pelsen er tettere og mykere enn hos husmåren (Martes foina), og fargen er generelt mørkere.
Skogsmåren kan forveksles med husmåren, men kjennetegnes av sin gule strupeflekk (husmåren har en hvit, gaffelformet flekk) og sitt skogbundne levevis.
Hvor trives skogsmåren?
Skogsmår trives best i urørte, gamle skoger med mye vegetasjon, døde trær og god tilgang på skjul. Den finnes særlig:
-
I barskog og blandingsskog
-
I skogkanter, åssider og nær myrer
-
I områder med god tilgang på smågnagere og bær
-
Langt unna tett bebyggelse og menneskelig aktivitet
Den bruker gjerne hulrom i trær, bergsprekker eller gamle kråkereir som hi.
Hvordan oppdager man en skogsmår?
Skogsmår er sky og vanskelig å få øye på, men man kan oppdage den ved:
-
Ekskrementer plassert synlig på steiner eller stubber – 6–8 cm lange, vridde, ofte med bær, hår og fjær
-
Spor i snø eller fuktig jord – fire tydelige tær med klør
-
Tomme fuglekasser eller plyndrede reir
-
Tap av høns eller kaniner i ubeskyttede bur
Aktiviteten skjer hovedsakelig i skumring og natt, og dokumenteres ofte med viltkamera.
Hva er skogsmårens livssyklus?
Paring skjer i juli–august, men embryoet utvikler seg først senere (forsinket implantasjon). Ungene fødes i mars–april året etter. Et kull består som regel av 2–5 unger, som vokser opp i hule trær eller andre skjermede steder.
Ungene er hos mora til de er ca. 3–4 måneder gamle, og blir kjønnsmodne året etter.
Hvordan kan man forebygge problemer?
Skogsmår er sjelden et problem for folk flest, men følgende tiltak kan redusere risikoen ved dyrehold:
-
Sørg for at hønsehus og kaninbur er lukket og rovdyrsikre
-
Bruk finmasket netting og solide låser på bur og innhegninger
-
Beskytt fuglekasser med metallkrager eller glatte stolper
-
Unngå å legge ut matavfall eller fuglemat i områder med høy måraktivitet
La gamle trær og dødt trevirke stå i skogen – det gir måren naturlige hi og holder den unna bygninger.
Hvordan bekjemper man skogsmår?
Skogsmår er ikke lenger fredet i Norge, men regnes som jaktbart vilt. Dersom mår gjør skade, kan skadefelling gjennomføres hele året uten særskilt tillatelse, så lenge visse vilkår er oppfylt. Blant annet må skaden være av vesentlig økonomisk betydning, forebyggende tiltak være forsøkt, og uttaket rettes mot det individet som faktisk gjør skade.
Vanlige metoder:
- Feller: Mår kan fanges i godkjente slagfeller eller andre typer fangstredskap som er konstruert for å avlive dyret øyeblikkelig. Feller skal tilses minst én gang per uke. Som åte kan man bruke det mår normalt spiser, for eksempel bær eller honning.
- Forebyggende tiltak: Sikre husdyr, tette åpninger og fjern matkilder som kan trekke til seg mår.
- Profesjonell hjelp: Ved større problemer kan man kontakte lokale jegere eller skadedyrfirma.
Viktig å huske:
- Kjemisk bekjempelse (gift eller repellenter) er ikke tillatt.
- Bruk av våpen er forbudt i tettbygde strøk uten særskilt tillatelse fra politiet.
- All felling skal skje i tråd med viltloven, forskrifter og dyrevelferdsloven.
Skogsmår utgjør sjelden noen fare for mennesker, men kan gi problemer for husdyrhold dersom den får tilgang til fjøs eller hønsehus.
Hvor i Norge er skogsmår mest vanlig?
Skogsmår finnes i store deler av Sør-Norge, Trøndelag og deler av Nord-Norge, særlig i skogrike områder. Den er mest utbredt i fjellnære skoger og nasjonalparker med lite menneskelig forstyrrelse. På grunn av økt skogvern og færre trusler har bestanden vært relativt stabil, og arten anses som livskraftig i Norge.